George Ansons jordomseiling

George Ansonsi jordomseiling var et tokt som kommandør George Anson gjennomførte med åtte skip da Storbritannia var i krig med Spania i 1740. Han kom tilbake til England i 1744 etter å ha vært i Kina og erobret en spansk gallion ved Filippinene. Anson tapte mange mann og skip på grunn av sykdom, uvær og kamphandlinger, og returnerte med bare 188 av 1 854 mann.

Forberedelser

Spania transporterte store rikdommer og mye varer fra Den nye verden i Amerika til hjemlandet. Storbritannia hadde forhandlet fram en avtale med Spania som tillot dem å sende et handelsskip i året til de spanske koloniene, samt slaver, men mange handelsskip opererte med ulovlig handel og spenningene mellom de to nasjonene førte slutt til krigen om ørene til Jenkins.

Britene hadde flere planer om å erobre de spanske koloniene. Edward Vernon hadde erobret Portobelo i november 1739 og en annen skvadron ble leiet av George Anson, som skulle seile rundt Kapp Horn med seks krigsskip og 500 soldater for å ta Callao i Peru, så ta Lima og Panama om mulig med en galleion fra Acapulco og starte et opprør mellom peruanerne og spanjolene.

Skvadronen til Anson besto av seks krigsskip:

«Centurion» (flaggskipet med 60 kanoner og 400 mann.
«Gloucester»
«Severn»
«Pearl»
«Wager»
«Tryal»

I tillegg skulle to handelsfartøy, «Anna» og «Industry», frakte forsyninger.

Da skvadronen skulle legge i vei i midten av august 1740 ble de hindret av kraftig vind, og måtte så eskortere handelsfartøy ut av Den engelske kanal før de kom seg i vei den 18. september. På grunn av forsinkelsen hadde franskmennene fått kjennskap til planene til britene, og fortalt det videre til spanjolene, som sendte fem krigsskip til Madeira, som da var nøytral og skulle være anløpshavn for Anson.

Til sjøs

Skvadronen nådde Madeira 25. oktober 1740 og kom seg raskt videre etter å ha lastet om bord forsyninger den 3. eller 5. november, uten at noe mer skjedde her. Hadde de møtt den spanske skvadronen hadde toktet trolig vært over siden Anson måtte ha kastet over bord de store mengdene forsyninger som lå på dekk og hindret effektiv manøvrering i kamp.

Ganske snart begynte maten å råtne og det var stort behov for utlufting i de lavere skottene. Normale ville kanonportene ha stått åpne, men siden skipet lå så lavt i sjøen på grunn av de store forsyningene, så ble dette umulig og de måtte skjære luftehull i skipssiden. Dette var bare en del av et større problem som skulle få katastrofale følger. De overfylte skipene hadde køyer som hang så tett i tett at tyfus eller «skipsfeber», spredte seg raskt med kroppslus som trivdes i de varme, fuktige og uhygieniske forholdene. Etter to måneder til sjøs ble store deler av mannskapet berørt av denne sykdommen og dysenteri.

Skvadronen nådde Isla de Santa Catarina, en av de store øyene like utenfor kysten av Sør-Brasil den 21. desember og de syke ble sendt på land. Skipene ble grundig renset, og det ble tent bål inne i skipene med skalkede luker slik at røyken ville ta livet av rotter og andre skadedyr. Til slutt ble alt vasket med eddik.

Anson håpet å komme seg raskt videre, men masten på «Tryal» måtte fikses og dette tok en måned. Mannskapet, som nå bodde i telt på land, ble utsatt for moskitoer og snart dukket det opp malaria, og tallet på syke økte. 18. januar 1741 la skipet ut på havet igjen med en fjerdedel av mannskapet på «Centurion» syke. Anson seilte mot Puerto San Julián, nær østsiden av Magellanstredet. Fire dager senere kom skipet ut for storm og den reparerte masten til «Tryal» knakk, slik at «Gloucester» måtte slepe skipet. I tillegg kom «Pearl» bort fra resten av skvadron og kapteinen her omkom. Løytnant Sampson Salter tok over skipet og så fem skip i horisonten, men ble forferdet da han oppdaget at det var de spanske skipene som omsider hadde tatt de igjen. Mannskapet kastet alt de ikke trengte over bord og heiste ekstra seil. Spanjolene trodde at «Pearl» var på vei mot en grunne og fulgte ikke etter, men grunnen var bare gytende fisk og «Pearl» kom seg unna.

Selv om de spanske skipene var i nærheten, hadde ikke skvadronen noe annet valg enn å stoppe i St. Julian, hvor det hverken var vegetason eller ferskvann.

Nær Kapp Horn

Skipene nådde Le Maire-sundet ved Kapp Horn den 7. mars 1741 i uvanlig fint vær for årstiden, men været endret seg brått og en kraftig storm kom opp fra sør. I ukene etter fikk mange av mannskapet skjørbuk, i tillegg til de sykdommene som alt rådde. Hundrevis av menn døde i ukene etter at skipet rundete «Hornet».

Nye uvær berørte skvadronen, og både «Severn», «Pearl» og «Wager» kom bort fra resten av skvadronen. «Centurion» og «Gloucester» hadde løse eller skadde segl og mannskapet var for få eller for svake til å reparere dem. Skvadronen hadde blitt einige om tre møtepunkt om de kom fra hverandre og «Centurion» kom først frem til Isla Guamblin i Chile den 8. mai. Da ingen andre skip kom etter to uker, la «Anson» ut mot det tredje møtepunktet ved Juan Fernández, siden Valdivia, det andre møtepunktet, ble sett på som for farlig.

Dårlige kart gjorde at øyene var vanskelig å finne og først 9. juni fikk de sikte på øyene. I løpet av tiden som hadde gått hadde 70-80 mann dødd om bord. «Centurion» hadde nå bare 8 mann og resten av offiserene igjen. Ved øyene var det ingen andre skip, men fikk da øye på «Tryal» som var på vei inn mot øyene. Her var bare kapteinen og tre sjømenn oppegående og på dekk. Etter hvert nærmet også «Gloucester» seg og her hadde 254 av mannskapet omkommet, og bare 92 mann var tilbake, de fleste syke av skjørbuk.

Fersk mat og fisk gjorde at noen kom seg raskt tilbake, mens andre var for syke og døde. Den 16. august dukket brått Anson opp i bukten. I to måneder hadde mannskapet gjort reparasjoner på skipet på en annen øy, mens mannskapet ble bedre, før de la på vei mot Juan Fernández. Anson var derimot så medtstt at «Anna» ble etterlatt der og mannskapet overført til «Gloucester». Anson heiste seil i september 1741 og hadde da mistet 626 eller om lag to tredjedeler av mannskapet. To av de andre skipene, «Severn» og «Pearl» hadde kommet bort fra resten av skvadronen, og på grunn av kraftig pålandsvind kom de seg ikke til havs. Til slutt hadde det gått så lang tid at de bestemte seg for å seile tilbake rundt Kapp Horn og vende skutene hjemover. Det tredje skipet som var kommet ut av syne var «Wager». Dette skipet hadde forlist ved en øy utenfor Chile og mannskapet var strandet på øya. De bygde så om skipsbåten på 38 fot og hadde i tillegg en kutter på 30 fot. Med disse seilte mannskapet på 71 mann sørover for å nå østsiden av Sør-Amerika. Kutteren måtte raskt vende tilbake og bare skipsbåten klarte turen.

Utenfor Sør-Amerika

Kapteinen på «Anson» var nå usikker på hva han skulle gjøre. Det var ni måneder siden siste nyhet hadde kommet til ham og det kunne hende at Spania ikke lenger var i krig med Storbritannia. Han tenkte på å reise videre til Panama, som var en del av den opprinnelige planen, og oppdaget så et skip som var på vei mot ham. Det var et spansk handelsskip som raskt overga seg til engelskmennene. Ombord var en del gull og sølv, men ennå viktigere var dokumentene som visre at nasjonene fremdeles var i krig, og at britene ikke hadde klart å ta spanjolene i Karibia, slik at han trolig ikke kunne vente seg noe støtte i Panama.

Skvadronen forble utenfor kysten av Sør-Amerika en tid og jaktet på spanske handelsskip. Med lite mannskap om bord hadde ikke «Anson» forhåpninger om å ta noen spanske byer, men byen Paita var liten nok og for dårlig vernet slik at «Anson» nærmest kunne marsjere rett inn i byen uten særlig kamp.

Skvadronen seilte nå videre med de erobrede spanske skip på slep mot Acapulco i håp om å møte noen av gallionene fra Manilla. De hadde nå rikelig med næringsrik mat og etter Juan Fernández, syv måneder tidligere, hadde bare to av mannskapet dødd. Acapulco viste seg å være vanskelig å finne, men de kom til slutt fram og fant ut at gallionen fra Manilla hadde kommet fram tre uker tidligere, men at han seilte til sjøs igjen 3. mars, to uker senere. Gallionen hadde nå et mannskap på 400 mann og 58 kanoner.

Planen var å benytte «Centurion» og «Gloucester» til å ta gallionen, så det meste av mannskapet ble tatt om bord her med spanske slaver til å bemanne kanonene, mot at de ble lovet frihet i etterkant. Skvadronen holdt seg langt nok til havs til at de ikke kunne observeres fra land, men sendte skipsbåten innover for å iaktta gallionen. Spanjolene oppdaget skipsbåten og skjønte at det var en felle utenfor havnen. Siden Anson ikke kunne angripe den godt forsvarte byen kunne den ikke gjøre noe annet enn å vente, og da april kom hadde skvadronen lite vann igjen. De seilte så nordøstover hvor det visstnok skulle være en god vannkilde, og lot en kutter være tilbake for å iaktt Acapulco.

Siden spanjolene nå var klar over skvadronen hans var det sikkert at han måtte seile hjem om Kina og ikke rundt Kapp Horn igjen. Før Anson heise seil måtte han kvitte seg med de tre spanske prisskipene og ta mannskapet om bord. Så seilte han sørover til Anson for å villede mennene om bord på kutteren, men denne var intet sted å se. Han regnet med at de var tatt til fange og sende seks spanske fanger på land i en liten båt med en melding som sa at han ville slippe fri resten av fangene om han fikk tilbake mennene sine. Etter tre dager uten svar dukket brått kutteren opp fra havet. Mannskapet var i særdeles dårlig forfatning og hadde ikke vært i land. De var særdeles solbrente etter seks uker i en åpen båt til sjøs. «Anson» sendte så 57 av fangene på land, inkludert alle spanjolene, men holdt tilbake 43 av andre raser. 6 mai 1742 heiste han seil vestover, over Stillehavet.

Krysningen av Stillehavet

Basert på tidligere beretninger skulle krysningen av Stillehavet være en lett oppgave og ta om lag to måneder. Andre sjømenn hadde reist ut sør for Acapulco og blitt fanget i passatvindene som blåste konstant mot vest mellom 10° og 14°N. Ingen av disse hadde derimot reist fra området i mai, en tid da passatvindene ligger lenger nord, og «Centurion» og «Gloucedter» ble liggende ukevis i rolige vindforhold og sterk varme.

Dette fikk etter hvert følger for mannskapet. Fangene var de første som utviklet skjørbuk, og etter hvert spredte det seg til resten av mannskapet også.

I juli mistet «Gloucedter» det meste av riggen og en stor lekkasje åpnet seg den 13. august. Lekkasje var det også om bord på «Centurion», så «Anson» nølte først med å ta om bord mannskapet fra «Gloucester». Til slutt så han ingen andre mulighet enn å gjøre dette og tok med seg det som var å redde fra «Gloucester», hovedsakelig skattene fra de spanske skipene. «Gloucester» ble deretter satt i brann slik at spanjolene ikke skulle få tak i det tomme skipet.

8-10 mann døde hver dag og lekasjen ble etter hvert så alvorlig at selv Anson måtte ta til pumpene. Det var nå et kappløp med tiden for å nå land, selv Guam, som da var en del av Spania. Tinian ligger nordøst for Guam og ble observert den 23. august, men det tok fire dager å finne en trygg ankringsplass. Anson heiste spansk flagg i håp om bli godt tatt imot og en spanjol kom ut for å møte de samen med fire innfødte. De var de eneste på øya så «Centurion» kom inn til lands og ankret opp. 128 av mannskapet var syke og ble ført i land. 21 av de døde like etter. Øya var et tropisk paradis med mye frukt og andre matvarer, rikelig med ferskvann og kveg, som spanjolene hadde satt i land her.

«Centurion» ble forsøkt reparert, men det viste seg å vanskelig å finne lekkasjen uten skikkelig havnefasiliteter. En stort aber med Tinian var at den ikke hadde gode ankringsplasser, og da en kraftig storm gikk over øya natt til 18. september blåste skipet til sjøs. For de 109 radmagre mennene om bord og de 107 mennene på land var dette særdeles urovekkende. Mennene på land håpet at «Centurion» hadde blåst så langt til havs at de ble fanget av vestavinden som ville føre dem til Macao, hvor de kunne reparere skipet og komme tilbake Enten det eller at skipet hadde forlist. Uansett var de nå alene.

Det var en liten bark på øya som ble benyttet til å føre kjøtt tilbake til Guam. Denne kunne ta 30 mann. De ønsket ikke å dra til Guam hvor de garantert ville havne i fengsel, så de valgte å bygge barken større og prøve på å nå Macao. Det var stor uro om skipet ville kunne ta alle på øya, og om det var plass nok til forsyninger for den lange reisen. Flere ønsket derfor å bli igjen på øya istedenfor å forsvinne til havs. Alle ble overrasket da «Centurion» brått dukket opp igjen etter 19 dager. Mannskapet hadde kjempet enheroisk kamp med å holde skipet flytende og hadde gradvis fått kontroll på skipet slik de kunne ta henne til Tinian igjen. Et par dager senere blåste hun til havs igjen, men denne gangen med det meste av mannskapet om bord, slik at de kom seg tilbake etter bare fem dager. Selv om skipet fremdeles ikke var sjødyktig satte de 20. oktober seil mot Macao etter å ha tatt om bord ferskvann og frukt. De kom seg til havnen den 11. november.

Anson fikk en del problemer med de kinesiske myndighetene, som ville behandle skipet som et vanlig handelsskip og ikke et krigsskip. Det vil si at de ville om bord for å kontrollere skipet, noe som var vanlig i Europa for handelsskip, men ikke for krigsskip. Anson fikk smuglet om bord forsyninger, men hadde også stort behov for å få reparert skipet. Han skrev direkte til den kinesiske stattholderen i området og krevde å få all den hjelp han trengte, og etter to dager dukket kinesiske tjenestefolk opp og inspiserte skipet. De ble imponert over slagkraften til skipet og innså at det var i deres egen interesse å få skipet bort derifra. Skipet ble så kjølhalt.

Erobringen av Acapulco-gallionen

Anson planla først å seile rett hjem til England, men siden toktet til nå hadde vært fullstendig mislykket ønsket han å gjøre ett eller annet før han dro hjem tilbake, og ønsket å ta en gallion før han kom frem til Filippinene Anson forlot Macao 19. april 1743. Det var nå 227 mann om bord mot normalt 400, så det de manglete i mannskap måtte de ta igjen i fart og nøysomhet. Samtidig med at de lå på vakt etter en gallion, øvde de derfor med kanonene. Like før de gav opp ventingen dukket det opp en gallion morgenen den 20. juni.

Centurion skar fram like foran den spanske gallionen og avfyrte kanonene sine på kloss hold og hindret på den måten spanjolene i avfyre sine. Etter nitti minutter overga spanjolene seg og det hele var over. Covadonga hadde mistet 67 mann, mens 84 var skadet mens «Centurion» bare mistet tre mann og hadde 17 skadede. Skipet førte 1 313 843 spanske dollar-mynter og 1 011 kg sølv.

Med seg tok Anson også 300 spanske fanger, som ble plassert i lasterommet med bare to luker åpne for lufting. De fikk bare en halvliter vann hver per dag, men alle overlevde turen til Macao, hvor de kom fram 11. juli.

De kinesiske myndighetene så med vantro at Anson returnerte til kysten, og denne gangen med den slagne «Covadong» på slep. Europeerne var redd for at handelsprivilegiene deres nå ville bli trukket tilbake og at erobringen av gallionen ville ødelegge handelen med Manila. Etter mye vansker med å få tak i forsyninger for reisen videre, møtte Anson til slutt stattholderen i Canton, og fikk de forsikringene og forsyningene han ønsket.

Reisen hjem

7. desember 1743 la de ut fra Canton og stoppet i Macao hvor den spanske gallionen ble solgt. Fra Macao reiste de den 15. desember. Anson ønsket å komme seg raskt tilbake til England, før nyhetene om skatten han førte nådde Frankrike og Spania.

Skipet stoppet 8. januar ved Prince's Island i Sundastredet mellom Sumatra og Java for å ta om bord ferskvann og forsyninger, og nådde Cape Town nær Kapp det gode håp den 11. mars. Han reiste videre 3. april etter å ha tatt om bord flere menn og nådde Spithead i Storbritannia den 15. juni 1744, etter å ha seilt gjennom tåken for å unngå franskmennene i Den engelske kanal.

Av det opprinnelige mannskapet fra Centurion, Gloucester, Tryal og Annen var 188 igjen, mens 500 av totalt 1 900 fra hele skvadronen hadde overlevd. Anson ble en kjent mann da han kom hjem og fikk møte kongen. Skatten hans ble ført gjennom gatene i London til stor jubel fra de store massene som var kommet for å se. Krangling om prisepengene havnet i retten og offiserene vendte seg mot hverandre. Det største problemet var statusen til offiserene fra «Gloucesrer» og «Tryal» etter at de kom om bord på «Centurion» siden Anson ikke formelt hadde forfremmet dem til offiserer på flaggskipet. Etter admiralitetslovboken mistet de rangen sin og var bare vanlige sjømenn, noe som gjorde at de bare fikk 500 pund istedenfor 6&nbs;000 pund.

Anson fikk tre åttendedeler av skatten som var tilgjengelig fra «Covadonga», som tilsvarte 91 000 pund. Sjømennene fikk bare rundt 300 pund, men selv dette tilsvarte 20 årslønner.

Autoritetsdata